Når har jeg lykkes som leder?

For å skape resultater, skal jeg som leder legge til rette for mestring eller fokusere på å vinne?

Hvordan han hadde endt opp som trener for guttelaget, var ikke så ulikt det mange har opplevd: Den forrige treneren ga seg, og ingen ønsket å overta. Alternativet var å legge ned. På en utpost ytterst ved storhavet var det ikke mange andre tilbud til gutter i 12-13-årsalderen, blant dem hans egen sønn. Så på tross av manglende kunnskap og erfaring, bestemte han seg for å gjøre så godt han kunne.

Hvordan tar jeg fatt på noe jeg overhode ikke føler meg kvalifisert for? Hva er det viktigste å få på plass først? Hva trenger jeg hjelp til? Hvordan skal jeg klare å få respekt fra dem som kjenner meg som pappa’n til Erik? Og hva med dem som ikke kjenner meg? Når skal jeg være kompis og når må jeg være sjef?

Mye kunne vært sagt om sene timer for å sette seg inn i treningsmetodikk og fotballtaktiske teorier, organisering av kjøring til og fra kamper, strabasiøse treningsøkter i sludd og vind. Og frustrasjoner knyttet til manglende tid til andre forpliktelser og interesser. For å gjøre en lang historie kort: Tre år senere spilte laget den siste, avgjørende kampen om avdelingsseier og opprykk. Senhøstes, i et forrykende uvær på en bane som var mer søle enn gress. De måtte vinne kampen for å rykke opp, men lå under med ett mål til pause. Hvordan treneren og laget brukte tiden i garderoben vet jeg ikke, men guttene kom ut og sloss som løver for seieren og for hverandre. Og klarte, utrolig nok, å snu kampen og få det avgjørende seiersmålet.

Etter et kvarter med elleville jubelscener, tok treneren laget med inn i garderoben. Han stilte dem opp på linje. Han gikk fra gutt til gutt, tok hver enkelt i hånda, så ham i øynene og takket for det han hadde gjort for laget. Stoltheten var lett å lese av smilene og lyset i øynene deres. Da han nærmet seg slutten, ville en av guttene ikke slippe hånda hans. Han sto med tårer i øynene og ville tydelig si noe. Etter å ha mislykkes flere ganger, klarte han til slutt å si: «Deg kunne jeg ha vært villig til å dø for!».

Når har jeg lykkes som leder? Kanskje synes du historien over – som er sann! – legger lista litt vel høyt: Medarbeidere som er villige til å dø for meg …?

Kanskje det, og likevel: Det er lov til å la seg inspirere, det finnes til og med noen enkle og forståelige verktøy som er tilgjengelige for den som ønsker å bruke dem i arbeidet med å gjøre det som er min oppgave som leder: Å skape helter!